Det siste innlegget om helsen, NAV og Livet var i 2012, da NAV krevde en utredning for å avgjøre veien videre mot enten friskmelding eller uføretrygd. Etter mye om og men kom jeg inn til spesialist og fikk diagnostisert ME.
Det tok 8 måneder fra jeg fikk diagnosen til rådgivende overlege hos NAV mente at dette ikke var tilstrekkelig, og ville ha en utredning av NAVs egne spesialister. Etter ytterligere 3 måneder var jeg hos en spesialist i indremedisin, som ganske klart konkluderte med ME, men bestilte noen tilleggstester for å utelukke en del andre sykdommer. Ingen av testene påviste noe annet. Tre måneder senere var jeg hos en spesialist i psykiatri som også var enig i ME-diagnosen, men som mente at det kunne være en bipolar diagnose der også. Han skrev en utførlig rapport som understreket at behandling for en bipolar diagnose kunne være fordelaktig, men ikke ha noe å si for min daværende funksjonsevne på ca. 40%.
Høsten 2014 hadde jeg møte med min saksbehandler om å gå videre med uføresøknaden, men hun mente at så lenge dette med bipolar diagnose var nevnt i den rapporten så ville det ikke være hensiktsmessig. Jeg prøvde også å få svar på en del spørsmål og hjelp til hva jeg burde gjøre videre, men det var vanskelig å få noen klare svar. Jeg har ikke hatt mange møter med denne saksbehandleren, men gjennom flere telefonsamtaler har jeg sjelden følt at jeg har fått hjelp eller gode svar, men mange negative tilbakemeldinger. Etter dette møtet følte jeg nok en gang at jeg ikke kom noen vei, og ba om å få bytte saksbehandler, og en måned senere hadde jeg et nytt møte, mye mer positivt og informativt, og papirene mine ble sendt til rådgivende overlege for vurdering om søknad om 60% uføretrygd.
For vurderingen til rådgivende overlege trengte jeg en siste legeerklæring, og jeg ble svært overrasket da saksbehandler ringte og fortalte meg at fastlegen hadde skrevet "depresjon" som hoveddiagnose og "ME" som bi-diagnose på erklæringen. Jeg ringte legen, og han insisterte på at rekkefølgen på diagnosen ikke hadde noen betydning, stikk motsatt av det saksbehandleren på NAV sa. Det er såklart også en grunn til at det står "Hoveddiagnose" og "Bidiagnose" på skjemaet. Han sendte inn en ny erklæring, men den kom ikke inn før rådgivende overlege kom med sin vurdering.
Vurderingen gikk ut på at man (i motsetning til hva alle spesialisterklæringene oppgir) ikke kunne utelukke bedring, og at jeg burde ha behandling for depresjon i 1-2 år før man kunne gjøre en ny vurdering. Full vitende om papirarbeidet og ventetiden på slik behandling ble jeg ganske fortvilet, men fikk sendt en henvisning til DPS ganske raskt.
Allerede etter to måneder ble jeg kalt inn til en vurderingssamtale, og jeg hadde en lang og fin samtale med en overlege og en psykiater på DPS. De mente at om jeg i det hele tatt hadde noen bipolar diagnose (tilbakevendene depresjon) så var den så lite fremtredende at det ikke var noe å behandle, all den tid det var over 6 år siden sist jeg hadde depressive symptomer utover energimangel. De sendte en henvisning til psykosomatisk avdeling på Rikshospitalet for en "second opinion", men Rikshospitalet avviste henvisningen med svar om at utredningen ved DPS var god nok og at de ikke så det som hensiktsmessig med ytterligere utredning.
Dette var i mars i år, og i mai hadde jeg møte med saksbehandler, der hun erklærte at det ikke var noen grunn til å ikke søke uføretrygd. De medisinske utredningene var fullt opp dekket, og ingen flere hensiktsmessige tiltak å prøve.
Endelig, kan jeg kanskje komme til en midlertidig ende på mølla i NAV og helsevesenet. Uføretrygd er såklart ikke noe jeg helst ønsker meg, men det gir en del fordeler som arbeidsavklaringspenger ikke gir, og det er ingen stor sannsynlighet for at jeg blir frisk med det første, dessverre. Men enda er det 8 måneder med behandlingstid å vente på for å se om det faktisk går gjennom. I mellomtiden kanskje jeg får svar fra trygderetten, på en annen sak?
I 2013 søkte jeg om ung uføretillegg til AAP (tilleggsstønad man kan få på AAP og uførepensjon dersom man har blitt mer enn 50% funksjonsnedsatt før fylte 26). Jeg fikk avslag, og klaget i oktober 2013. Da jeg ringte i januar for å sjekke prosessen, oppdaget de at klagen ikke var blitt fordelt, og tross lovnader over telefon at dette ikke skulle gå utover saksbehandlingstiden for min del, så fikk jeg ikke svar før i juni 2014, med en såkalt "innstilling" som endte med avslag. Jeg sendte et svar med oppretting av flere faktafeil og noe tilleggsdokumentasjon som burde vært med i vurderingen.
I oktober i fjor fikk jeg likevel brev fra NAV med nok et avslag. Jeg hadde sendt dem et grundig skriv med god dokumentasjon, men de mente at jeg hverken har vært alvorlig eller langvarig syk. Jeg skulle såklart ønske de hadde rett i det, men slik er nå en gang ikke virkeligheten.
Jeg snakket med en advokat som mente at det var verdt et forsøk å anke avgjørelsen til trygderetten. I november ble anken sendt, og per i dag sitter jeg fortsatt og venter på avgjørelsen. Behandlingstiden deres på 6 måneder var visst veiledende.
Alle som har vært i NAV vet at det krever mye venting og tålmodighet. Tålmodighet er ikke min sterkeste side, men å vente på NAV har jeg blitt ganske vant til etterhvert. Nå venter jeg bare i spenning på avgjørelse om uføretrygd - og avgjørelse fra trygderetten på ung uførestønad.