Reunion

I helgen har jeg for første gang vært på en "ekte" reunion. "Ekte", fordi vi også hadde 1- og 5-årstreff. Men 1 år er kort tid, og mange hadde holdt kontakten, det hadde ikke skjedd så mye i mellomtiden. 5-årstreffet var i en periode jeg husker lite fra pga sykdom. Jeg vet jeg var der, men husker absolutt ingenting av dagen.

I fjor en gang fikk jeg melding om de hadde riktig kontaktinformasjon, og det setter jo i gang tankene. Skal jeg dra? Er det verdt tiden og energien? Får jeg noe ut av å dra? Er det noe poeng i å møte folk jeg ikke har hatt kontakt med eller sett på 15 år? Livet mitt har gått i en retning, deres i en annen. Jeg er ikke den samme nå som jeg var da. Ikke de heller. Har vi noe til felles, annet enn et år på Fredly?

Jubileet markerer også at tiden har gått. Mye tid. Det betyr også at det er lenge siden jeg gikk ut av grunnskolen. Vi var samme klasse i 9 år, men jeg har ikke hatt nevneverdig kontakt med noen i ettertid, og ikke savnet det heller. På mange måter var jeg outsideren i klassen og hadde ingen nære venner der da vi gikk ut.

Folkehøyskolen var annerledes. For meg var det en ny start et nytt sted, et år for å bli bedre kjent med meg selv og finne ut hva jeg ville videre i livet. I ett år levde jeg sammen med ca. 100 andre på skolen, i vår egen lille boble. Vi bodde sammen på internat, vi spiste alle måltider sammen, hadde linjefag i klassene, fellesfag på tvers av linjene, vi reiste på turer og utflukter sammen. Selv om vi formet grupper og var mer sammen med noen enn andre så ble vi alle ganske godt kjent, og jeg regner samtlige på skolen som nærmere venner enn noen av de jeg gikk sammen med i 9 år på grunnskolen. Jeg bryr meg om hvordan det har gått med dem. Og hvis jeg ikke hadde dratt på 20-års reunion ville jeg nok alltid lurt på det. Så jeg satte av denne helgen til å møte igjen mennesker jeg kjente en gang for 20 år siden.

Det ble en opplevelse både mye som forventet og ikke. Mange av oss møttes for å spise middag sammen dagen før treffet. Det tar mye tid å bli kjent igjen med et tyvetalls mennesker, og jeg er glad for at jeg prioriterte å bli med på middagen. En håndfull kom også bare på fredagen, ikke dagen etter på selve jubileet.
Det første som slo meg var at ingen har forandret seg. Med et par unntak var det ikke noe problem å kjenne igjen vennene mine fra 20 år tilbake. Det var nesten lett å glemme at vi er 20 år eldre. De var seg selv, og kanskje betyr det at jeg også fortsatt er meg selv, bare eldre og erfaringer rikere. Det var ingen veldig store overraskelser, hverken blant de som var der, eller de vi fikk oppdateringer på via noen som hadde hatt litt kontakt eller bodde i nærheten av hverandre.

Men livet har skjedd i mellomtiden. Det forventes ofte et visst prestisjepress på en reunion, hvor bra man har gjort det, hvor vellykket man er. Da jeg pakket klær ble jeg nesten fristet til å pakke turklær og slaskete joggebukser for å protestere mot forventningene (men gjorde det ikke). På mange måter føler jeg at jeg har vært heldig med livet. Jeg har et bra, solid ekteskap, mye familie rundt meg, en jobb jeg trives i og grei økonomi. Men så var det sykdommen da. Sykdommen som hindret meg i å studere i utlandet, tatt fra meg mange av hobbyene mine, begrenset muligheten til å reise rundt i verden, og stoppet ethvert håp om en karriere (som jeg har ønsket meg) eller barn (som ikke har vært viktig, men en mulighet man tar som en selvfølge). Misunnelsen sitter ofte dypt når jeg blir kjent med folk og de forteller om årene med studier i Australia eller andre spennende ting de har gjort som jeg selv har drømt om.

Er prestisjen viktigere på andre typer skoler enn folkehøgskole? I løpet av de første få samtalene med de andre innså jeg fort at ingen lever i 20 år i "voksenverdenen" uten å møte på utfordringer. Og det var jeg glad for å høre. Ikke for å høre at vennene mine har opplevd mye vanskelig, men for å høre at ikke samtlige andre har tatt full utdanning, reist jorda rundt, fått et passelig antall barn i et godt forhold og har en godt betalt fulltidsjobb. Jeg tror ingen oppfylte den beskrivelsen. Vi delte erfaringer og historier. Noen har opplevd lignende ting som meg selv, andre har opplevd helt forskjellige ting. På godt og vondt. Det var godt å kjenne at ja, jeg bryr meg om disse menneskene, de bryr seg om meg, og vi kjenner fortsatt hverandre, selv om vi har vært lenge uten kontakt. Og kanskje er det 10 år til noen av oss ses igjen, men vi vil alltid ha det båndet vi har fra Fredly.

Da jeg begynte å tenke på reunion hadde jeg blandede følelser for å treffe igjen folk etter 20 år. Men det folkehøgskolene sier om at man får venner for livet er virkelig sant, årene forsvinner fort når man er sammen igjen. Så ses vi kanskje om ti år?