Mysteriet ME

Selv om jeg ikke blogger mer enn noen få ganger i året føles det uendelig lenge siden bloggen om fjorårets bilferie til England. Jeg satte utrolig stor pris på å greie å gjennomføre den turen og nyte den, noe jeg slett ikke var sikker på.

Mot slutten av juli i fjor gikk det virkelig opp for meg hvor mye dårligere jeg var enn for noen år siden. At jeg stadig blir gradvis dårligere, sakte, nesten umerkelig, men når jeg sammenligner aktivitetsnivået for et år siden, to år, tre år, så er det en tydelig endring. Vintrene er verst, så blir jeg gjerne litt bedre utover våren og mot sommeren, men sjelden like bra som jeg var før vinteren. Og selv om noen blir bedre uten at man vet hvordan og hvorfor, så er også frykten og faren der for at jeg sakte nærmer meg den gruppen som stort sett er sengeliggende døgnet rundt.

Jeg var sykemeldt i nesten to måneder, og kom meg på beina igjen utover høsten og tilbake på jobb. Det gir så utrolig mye å jobbe med disse fantastiske frivillige, og selv om det i perioder er utfordrende så er jeg veldig glad i jobben min. Og da vet jeg at når jeg kommer til det punktet at jobben føles som et ork  og jeg ikke greier å få til hverdagslige oppgaver hjemme at det er på tide å sette ned tempoet. I vinter hadde jeg tatt flere forbehold og bevisst satt ned tempoet i januar og februar. Men mot slutten av februar begynte ting (jeg) likevel å falle sammen. I skrivende stund har jeg vært sykemeldt i en måned, og er det ihvertfall i to uker fremover.

Det første som skjer når jeg begynner å kjenne på den virkelige utmattelsen er frykten. Frykten for å miste hverdagen min, frykten for å bli verre, frykten for å ikke kunne dra på den planlagte ferien, svikte jobben, bli en belastning for familien... Når kroppen verker og utmattelsen virkelig slår inn så mister jeg all form for mestringsfølelse og mening i hverdagen. Men jeg vet også at bare jeg får NOK hvile så er alt lettere å takle. Jeg må bare justere aktivitetsnivået. Igjen. Kutte ut litt mer. Gå kortere og færre turer med hundene. Finne flere mulige måter å avlaste hverdagen på.

Etter noen uker med sykemelding har jeg fått hvilt nok til at jeg ser klarere framover. Jeg har søkt NAV om el-scooter for å kunne ta hundene på tur. Søkt kommunen om handicap-parkering slik at jeg slipper å være helt gelé i bena når jeg kommer til fysioterapi. Og ikke minst, sørger for å legge meg ned og hvile mer i løpet av dagen.

Det er noen terskler å forsere, og jeg er forberedt på at jeg framover kanskje må tilpasse enda mer. Så lenge jeg greier å gjøre litt hver dag, og ikke for mye så utmattelsen tar helt over, så takler jeg det greit. Når jeg gjør for mye og tipper over grensene tar det noen dager eller uker igjen før finner roen igjen. Heldigvis er våren i anmarsj, og jeg veksler mellom å gleder meg til den forventede bedringen kommer og å ikke håpe på for store mirakler.

Fortsatt skjer det mye spennende på forskningsfronten, selv om enkelte forskningsmiljøer bruker mer energi på å krangle enn å forske. Både i Norge og andre land forskes det masse, og det oppdages stadig nye ting. Det er ikke så mye å gjøre annet enn å hvile nok og håpe at de finner noe som kan hjelpe flere snart.