tirsdag 3. mai 2016

Dagpenger, arbeidssøking og rehabilitering

På tross av hva jeg fryktet fikk jeg ganske raskt innvilget dagpenger etter at jeg gikk over til uføretrygd. Det er såklart ingen formue, men likevel litt mer enn jeg fryktet. Og håpet om en ny jobb og litt "normal inntekt" er fortsatt der, om svinnende.

Et overslag viser at jeg har sendt et sted mellom 200-250 søknader siden februar i fjor. Et fåtall er åpne søknader til relevante bedrifter og andre steder som har utlyst fulltidsstillinger for arkiv, det absolutte flertallet er deltidsjobber innen kontor, administrasjon, og en og annen kundeservice- og butikkjobb som jeg kunne tenke meg. Svaret, hvis det noen gang kommer, er det samme. Takk for søknaden, vi hadde stor interesse/tøff konkurranse, det ble dessverre ikke deg denne gangen. Et par vikar- og bemanningsbyråer har kalt meg inn til intervju, men jeg ser medlidenheten i øynene deres når jeg sier at jeg bare kan jobbe deltid, maks 40%.

Gjennom NAV har jeg fått innvilget ekstra oppfølging på grunn av funksjonsnedsettelse, og håper at jeg kan få litt hjelp og råd der. Foreløpig søker jeg på de jobbene som er, og krysser fingrene hver gang en ny søknad går i utboksen.

Mens jeg søker jobb har jeg de siste ukene også hatt litt ekstra på planen. Jeg tenkte at mens jeg var arbeidsledig kunne jeg like gjerne søke om et rehabiliteringsopphold, og fikk innvilget fire uker på Skogli rehabiliteringssenter på Lillehammer. Fire uker føles utrolig lenge, men gir muligheten til en helhetlig oppfølging av alle deler av ME-sykdommen. Noen behandling er det ikke, men målet er å gi kunnskap og verktøy som kan gjøre hverdagen lettere å forhåpentligvis føre til litt bedre livskvalitet. En egen blogg kommer om oppholdet så fort jeg har samlet tankene og motivasjonen til det.