Hagen min

Da vi kjøpte huset vårt for 10 år siden hadde det en fantastisk hage med flere bed, frukttrær, bærbusker og mye fine blomster. De som bodde her før hadde definitivt hage som hobby. Jeg har hverken tid, kapasitet eller tålmodighet til å virkelig ha hage som hobby, men noe må jo uansett gjøres når man har hage. Dessuten er det morsomt å få ting til å gro og se pent ut.

Hagen før:

De første årene gjorde vi en del for å forenkle arbeidet. To-tre frukttrær har gått heden, en bærbusk, det største blomsterbedet. Likevel står vi igjen med kirsebær, plommer (2), epler (2), druer, rips, solbær (2), jordbær, rabarbra, stikkelsbær (2) og tre blomsterbed. I fjor kom også to plantekasser til i mitt forsøk på å dyrke tomater og paprika, og prosjektet videreføres i år og utvides muligens med en plantekasse for salat.

Frukt og bær er forholdsvis enkelt, der er det jo stort sett klipping og høsting (og den evinnelige rakingen...). Blomsterbedene har i stor grad fått leve sine egne liv, siden jeg knapt har hatt greie på hva som har grodd der og om det er blomster eller ugress. For to år siden startet jeg et lenge påtenkt prosjekt med å rense det største bedet fullstendig og plante lavendel der. Det tok litt tid før den kom, men i fjor hadde vi en nydelig lavendelrekke der. Jeg høstet og tørket noe, men det ligger enda mye igjen fra i fjor.

Foran huset har vi to mindre bed der det gror mye krokus, liljer og en del forskjellig annet jeg er usikker på hva er. Og tre store rosebusker som skyter villskudd og vokser langt fortere enn vi greier å ta vare på dem. I år er planen å fjerne de. Heretter blir det potteroser i hagen. Det ene bedet skal helt bort (det er lite synlig og blir sannsynligvis parkerinsskur for elscooteren som skal i hus), mens det andre tenker jeg å fylle med lavendel igjen.
Lavendelen er forholdsvis lettstelt og lettholdt, og krever ikke mye arbeid for meg å holde på. Litt luking rundt, men mindre ettersom lavendelen får satt seg ordentlig. Og duften! Jeg har en svakhet for lavendel, og et av fjorårets høydepunkter var å besøke Norfolk Lavender Farm i England, og jeg ble enda mer inspirert til å plante mer lavender.

Lavender fields forever... Norfolk Lavender Farm

Hittil i år har jeg plantet tomater og paprika i små innendørs-drivhus fra Plantasjen. Tomatene spirer allerede, og vi får se om jeg tør plante dem ut før vi drar på påskeferie eller ikke. Jordbærkassen har vært en utfordring siden jeg fikk den. Kassen er laget av min bestefar på bestilling, og betyr litt ekstra for meg siden han nå er borte. De første årene døde jordbærplantene gjennom vinteren, tross noe skjerming. Spenningen var stor da jeg tok av pledd og presenning i forrige uke og så grønne skudd fra alle plantene! Fjoårets plantekasser:

Odin bak kassene ETTER kjøp av NYE tomatplanter OG nettingbeskyttelse etter at han gravde opp første runde med planteskudd, og forsøket på å redde dem...

Tomatene litt senere på sommeren.

På jakt etter noe helt annet (info om elscooter/rullestol) fikk jeg kontakt med Anne som driver moseplassen.no, en kjempeflott hageblogg! Selv om det er langt over hva jeg både greier og interesserer meg for så er det inspirerende å se hva man kan få til. Inspirert av hennes blogg vil jeg prøve å ta bilder av hagen måned for måned i år. Det er ikke sikkert jeg får til å blogge hver eneste måned, men kanskje en oppsummering nå og da ihvertfall.

Her er hagen i dag:

Langs garasjeveggen:

 Foran huset:

Mysteriet ME

Selv om jeg ikke blogger mer enn noen få ganger i året føles det uendelig lenge siden bloggen om fjorårets bilferie til England. Jeg satte utrolig stor pris på å greie å gjennomføre den turen og nyte den, noe jeg slett ikke var sikker på.

Mot slutten av juli i fjor gikk det virkelig opp for meg hvor mye dårligere jeg var enn for noen år siden. At jeg stadig blir gradvis dårligere, sakte, nesten umerkelig, men når jeg sammenligner aktivitetsnivået for et år siden, to år, tre år, så er det en tydelig endring. Vintrene er verst, så blir jeg gjerne litt bedre utover våren og mot sommeren, men sjelden like bra som jeg var før vinteren. Og selv om noen blir bedre uten at man vet hvordan og hvorfor, så er også frykten og faren der for at jeg sakte nærmer meg den gruppen som stort sett er sengeliggende døgnet rundt.

Jeg var sykemeldt i nesten to måneder, og kom meg på beina igjen utover høsten og tilbake på jobb. Det gir så utrolig mye å jobbe med disse fantastiske frivillige, og selv om det i perioder er utfordrende så er jeg veldig glad i jobben min. Og da vet jeg at når jeg kommer til det punktet at jobben føles som et ork  og jeg ikke greier å få til hverdagslige oppgaver hjemme at det er på tide å sette ned tempoet. I vinter hadde jeg tatt flere forbehold og bevisst satt ned tempoet i januar og februar. Men mot slutten av februar begynte ting (jeg) likevel å falle sammen. I skrivende stund har jeg vært sykemeldt i en måned, og er det ihvertfall i to uker fremover.

Det første som skjer når jeg begynner å kjenne på den virkelige utmattelsen er frykten. Frykten for å miste hverdagen min, frykten for å bli verre, frykten for å ikke kunne dra på den planlagte ferien, svikte jobben, bli en belastning for familien... Når kroppen verker og utmattelsen virkelig slår inn så mister jeg all form for mestringsfølelse og mening i hverdagen. Men jeg vet også at bare jeg får NOK hvile så er alt lettere å takle. Jeg må bare justere aktivitetsnivået. Igjen. Kutte ut litt mer. Gå kortere og færre turer med hundene. Finne flere mulige måter å avlaste hverdagen på.

Etter noen uker med sykemelding har jeg fått hvilt nok til at jeg ser klarere framover. Jeg har søkt NAV om el-scooter for å kunne ta hundene på tur. Søkt kommunen om handicap-parkering slik at jeg slipper å være helt gelé i bena når jeg kommer til fysioterapi. Og ikke minst, sørger for å legge meg ned og hvile mer i løpet av dagen.

Det er noen terskler å forsere, og jeg er forberedt på at jeg framover kanskje må tilpasse enda mer. Så lenge jeg greier å gjøre litt hver dag, og ikke for mye så utmattelsen tar helt over, så takler jeg det greit. Når jeg gjør for mye og tipper over grensene tar det noen dager eller uker igjen før finner roen igjen. Heldigvis er våren i anmarsj, og jeg veksler mellom å gleder meg til den forventede bedringen kommer og å ikke håpe på for store mirakler.

Fortsatt skjer det mye spennende på forskningsfronten, selv om enkelte forskningsmiljøer bruker mer energi på å krangle enn å forske. Både i Norge og andre land forskes det masse, og det oppdages stadig nye ting. Det er ikke så mye å gjøre annet enn å hvile nok og håpe at de finner noe som kan hjelpe flere snart.