lørdag 13. desember 2014
Julekaketradisjoner
Da jeg etterhvert skulle feire jul i Oslo måtte jeg jo ha julekakene mine! Det første året fikk jeg oppskrifter på sirupsnipper. Neste året berlinerkranser. De årene vi feirer jul i Oslo setter jeg min stolthet i å ha minst syv sorter, om enn ikke av den tradisjonelle typen. Kakemenn blir som oftest en av dem. Sirupsnipper, berlinerkranser og peppernøtter er de faste gjengangerene. De siste par årene har jeg inkludert strull og kransekake som faste innslag. Årets nye er brune pinner, det har jeg aldri laget før. Siden de fleste av de gamle oppskriftene kun inneholder ingredienser, og i beste fall temperatur og steketid, så må jeg prøve meg litt fram på utformingen. Skal smøret smeltes, eller smuldres i melet? Skal eggene piskes? Det ble brune pinner til slutt, men fremgangen nok litt annerledes neste år.
Kakemenn er en av mine absolutte favoritter. Siden i fjor har vi fått en ny tradisjon med baking av kakemenn sammen med venner med barn. Det er morsomt med forskjellige figurer, og maling med konditorfarge etterpå. Tradisjonen tro noterer vi aldri ned hvor mye det blir, lager minst like mye deig neste år, og baker i evigheter. Jeg har minner fra barndommen der pappa stod på kjøkkenet og kjevlet kakemanndeig lenge etter jeg og lillesøster var ferdig med å trykke ut - og spise deig.
Det er ikke alltid det hjelper å ha laget noe før. Noen år vil det på mystisk vis ikke fungere. Sirupsnippene blir tykke, berlinerkransene flate, eller som i år, strullen myk og kransekaken hul. To forsøk på strullen ga en full boks med myke kaker. Og så var det kransekake da. Det er veldig greit å lage flere når man først lager, så jeg tilbyr meg gjerne å lage til svigerfamilien. Som sagt så gjort. Første kaken ble hul inni, helt sprø, og ringene hang fast i formene (som var badet i formfett). I løpet av første "runde" forsøkte jeg å steke med og uten varmluft på 2-3 forskjellige temperaturer, uten store endringer. Ny deig, litt justering. Omsider har jeg fått ut 5 nesten hele (de største ringene er utrolig vanskelig å ikke brekke!) kransekaker. Det tok bare halvannen dag, denne gangen. Vi prøver igjen neste år!
mandag 10. november 2014
Bath Weekend
The second weekend in November, I caught up with Tollef who was attending a conference in London. I flew in on Thursday afternoon, an met up with him after work at Charing cross. After a quick dinner we went to see memorial at the Tower, surrounded by thousands of poppies remembering the British losses in the First World War. An impressive sight to see.
The next morning we took the train towards our intended destination for the weekend, Bath. The Airbnb lodgings were even more central than I expected, and after dropping our luggage we headed to the city center. We had a little time before our lunch reservation at the Pump Room, so we went to see the Bath Abbey first. I particularly liked the Prayer Trail that took you through prayers at different places in the Abbey.
The lunch at the Pump Room was everything expected. Live, classical music, elegant atmosphere and nice food. I also had a taste of the famous waters, which turned out to be as promised - not very tasty! As the weather was brightening, we decided to do the Roman Baths the next day, when the forecast said it would wain. Instead we went back to our lodgings for a short rest, before we headed out again for a bit of shopping. I found the perfect birthday gift for my mother, and we had dinner at the Salamander. In the evening we went to the Thermae Spa, and enjoyed two hours of the famous spa waters. Lounging in the rooftop pool watching the fireworks was really great!
On Saturday we started out at the Roman Baths Museum, which turned out to be a lot larger than it looks. I loved it, even though I would have appreciated more information about the use and history of more recent years, not only the Roman history. Afterwards, we wandered about the city, checked out the Guildhall Market, and of course visited Shakeaway for a taste of my favourite milkshake. In the evening we went to the nearby brew pub and had a short tour about their brewery. It was ok, not very impressive, but it's rather small and new. For dinner we had their sausage plate, and we both filled up with loads of different tasting sausages.
On Sunday morning I made some last minute shopping - some long needed clothes - and took a walk across the famous Pulteney Bridge, before we took the bus towards Heathrow. For the first time we used a lounge, and the two hour wait for our boarding was a really relaxing experience.
tirsdag 18. mars 2014
Roads of California
torsdag 9. januar 2014
2013 - A résumé
I don't often do this, but I think the last year need a summary. I can hardly remember myself, what I did!
- January: Health was not very good. A lot of work organising a dog show in February. Resigned my job, and got a new one!
- February: Obedience course w/Odin. Organised a dog show. Work trip to Poznan to train my successors.
- March: Riding holiday in Morocco. Easter in Molde with my family.
- April: Started new job parallell to finishing the old one. Mostly work.
- May: Rally obediance course w/Odin. Weekend trip to Hemsedal.
- June: Birthdays. Short drop-in on Arcon. Weekend in Larvik.
- July: Preparing dog show in August. A week in Ringebufjellet and Molde.
- August: Road trip to UK for summer holiday. Organised dog show (successfully).
- September: Work trip to Alicante. Weekend trip to Trondheim. Good competition w/Odin.
- October: Tollef away a lot, so mostly work, dogs and rest. Weekend obedience course w/Odin.
- November: Another good competition w/Odin. Weekend trip to Molde for Christmas baking.
- December: Baking. Trip to La Manga for New Years.
This year, there's already a lot to look forward to. In February we're going to San Francisco for two weeks. If that doesn't earn a separate blog post I'll be disappointed!
There's a few dog courses I'm looking forward to do with Odin, and I do hope to get us to elite level competitions this year. I also may take Kovu to some rally obedience competitions.
In May my sister is expecting her first child, and being first of his generation in our family he will certainly get his part of the attention.
In July I will larp again, first time in a very long time. It's been a combination of health issues and timing preventing me from larping but I really expect to make this one. I already have some plans for my costume, just waiting for more information from the organisers.
There is of course a few travels I'd like to make, preferrably including a riding holiday, if time and health permits.
Happy new year! I hope all of you have had some nice memories created in 2013, and exciting events to look forward to in 2014!
søndag 1. september 2013
UK Roadtrip
onsdag 1. mai 2013
Les 2 Gazelles
Les 2 gazelles
Day 1: I fell off!
Day 2: New horse, new possibilities
Day 3. Storms, and yet another horse.
Day 4. Testing, testing.
Day 5. To ride or not to ride (in the rain).
Day 6
Day 7, there and back again.
torsdag 20. desember 2012
Jeg har ME
Jeg har ME. Myalgisk Encefalopati, eller kronisk tretthetssyndrom, som det også kalles. Dette er egentlig begynnelsen (eller slutten?) på en lang historie, som jeg har startet på inne i hodet mitt ganske mange ganger nå. En bok lang, kanskje. Hvis jeg noen gang får tid, og ro på meg. Her kommer den korte versjonen.
I 2002 møtte jeg veggen, og fikk etter et års tid (et halvt år uten ønske om hjelp og et halvt år til på venteliste) diagnosen utbrenthet og alvorlig depresjon. Dette gikk sin gang, og i 2004 startet veien "tilbake" for min del, med gradvis bedring. I 2005 startet jeg på attføring gjennom NAV (historiene om prosessene i Norsk Helsevesen og NAV er flere helt egne kapitler som igrunn er ganske underholdende så lenge på ettertid, når jeg nå fortsatt lever), og i 2007 startet jeg på 50% studier i arkivbehandling, som jeg fullførte, om ikke med glans så med stolthet. Så stoppet det opp.
Depresjonen slapp taket gradvis fra 2004, og jeg var helt ferdig med antidepressiva i 2006. Det var ingen åpenbar grunn til at jeg ikke skulle få energien tilbake, men både leger og psykologer sa at det ikke var noe annet å gjøre enn å gi det tid.
Vi bodde et år i England, og jeg jobbet 3-4 timer per dag med fysisk arbeid utendørs. Det fungerte greit, det hjalp med mye dagslys og en mild vinter, selv om jeg tidvis var mye sliten. Tilbake i Norge jobbet jeg 50% i et arkiv i 5 måneder, og det var akkurat litt mer enn det jeg fungerte med, og fikk en funksjonsberegning fra legen på 40%. Det er håpløst å finne stillinger på 40%, men jeg var heldig og fant en som jeg har den dag i dag.
Så gikk NAV lei av å vente. Etter å ha gått i flere år på det som for tiden heter AAP (arbeidsavklaringspenger, tidligere rehabiliteringspenger og attføringspenger, eller også en periode midlertidig uførepenger for min del) uten vesentlig endring i funksjonsnivå måtte jeg enten friskmeldes eller utredes ytterligere for å utelukke alle muligheter og deretter eventuelt søke uføretrygd.
ME dukket opp i mediene omtrent samtidig som jeg ble syk. Jeg var klar over sykdommen og hva den innebar (alle kjenner jo til "noen"), og brukte noen av rådene og teknikkene der da jeg selv knapt orket å stå opp av sengen. Men etter at jeg startet på attføring konkluderte jeg med at jeg var for frisk til å ha ME, selv om noen av symptomene kunne stemme, og lege og psykolog var igrunn enig. Per i dag lever jeg et relativt normalt liv med hus, jobb, to hunder som jeg trener aktivt med, og et varierende antall hobbyer. Jeg jobber bare deltid, må ha noen hviledager iblant, og går litt tidligere hjem enn de andre fra sosiale tilstelninger.
Derfor var det litt med blandede følelser jeg etter en spesialistutredning (etter overraskende kort ventetid på knappe 6 mnd) fikk diagnosen. Folk man hører om som har ME ligger jo i en seng i et mørkt rom og tåler hverken lyd eller lys. Men etterhvert har jeg oppdaget at det er ganske mange som er som meg, som har jobb og lever relativt normalt så lenge de tar hensyn til energinivået.
En annen sak med ME er jo at det er tiårets "motediagnose". "Alle" de ikke greier å finne ut hva feiler får diagnosen ME. Noen ganger leser man i avisene eller andre steder om folk som egentlig hadde borreliose, cøliaki og andre ting. Eller som blir friske av nye og fantastiske metoder som ikke fungerer for de fleste andre optimistiske ME-pasienter som prøver det. Innerst inne vet jeg ikke helt om jeg tør å tro på diagnosen for min egen del, selv om det forklarer en del ting som jeg enten ikke har tenkt over eller bortforklart.
Ettersom det ikke finnes noen godkjent behandling så spiller det jo ikke så stor rolle for min del. Det vil ikke gjøre noen stor forskjell i hverdagen, jeg vil leve som før, jobbe, trene, være med hundene, og prøve å bli i bedre form og bli friskere, uten å overanstrenge meg så jeg blir altfor sliten.
NAV har fått papiret sitt, og jeg har funnet boksen min. Jeg (tror jeg) vet hva som feiler meg, og kanskje vil det gjøre det lettere for meg å forholde meg til hverdagen, energimangelen, og ikke minst NAV og Norsk Helsevesen.
Så får vi bare se hva fremtiden bringer (hvis den ikke stopper i morgen).